Grense kun for fosfor

Mest overraskende er det vel at forslaget til forskriften kun omhandler fosfor (P). Det eneste konkrete om nitrogen (N) er at nitrogenbegrensningen på maksimalt 17 kg N/dekar fra husdyrgjødsel i definerte områder opprettholdes. I følgeskrivet til forskriften står imidlertid følgende: «Som oppfølging av jordbruksoppgjøret 2023 er det også igangsatt et arbeid med å utarbeide en helhetlig plan for bærekraftig bruk av nitrogen, som vil legge grunnlag for videre politikkutvikling for god nitrogenforvaltning.». Siste ord om nitrogengjødsling er derfor ikke sagt. Det kan komme nye begrensninger av bondens muligheter til å høste store avlinger med god kvalitet.

Øke matproduksjonen

Pandemi, krig og klimaendringer har stadig tydeligere vist at vi lever i en uforutsigbar og usikker verden. Vår lave selvforsyningsgrad betyr et meget usikkert sikkerhetsnett. Dette understreker betydningen av at gjødselregelverket må være et helhetlig, ansvarlig dokument. Det må sikre en god forvaltning av næringsstoffer, samtidig som norsk matproduksjon kan økes. Overoptimal gjødsling er ikke ønskelig og bør unngås, ingen er tjent med det. På den annen side er underoptimal gjødsling også uheldig for norsk matforsyning. Det er grunn til å tro at underoptimal gjødsling er minst like vanlig som det motsatte.

Innstramming av tidsrom det kan spres husdyrgjødsel

I dag er det lov å spre husdyrgjødsel i perioden fra 15. februar til 1. november. Den nye forskriften foreslår at husdyrgjødsel skal spres mellom 1. mars og 1. september. I utgangspunktet er dette en hensiktsmessig innstramming for å utnytte husdyrgjødsel bedre, men i § 31 åpnes det for at Statsforvalter kan iverksette strengere rammer for gjødselbruk:

«Departementene foreslår at det i § 31 gis hjemler for at statsforvalteren ved enkeltvedtak eller forskrift skal kunne stille strengere krav til lagring og bruk av gjødsel enn forskriftens generelle bestemmelser i særlig utsatte områder, det vil si i områder der vannforekomstene ikke oppfyller målene i vannforskriften eller står i fare for å få forverret tilstand.».

Gjennom §31 har dermed myndighetene sikret seg adgang til kontinuerlige omkamper, som betyr at bondens handlingsrom kan strammes ytterligere inn i flere områder.

Fosforkvoter foreslås som den nye styringsmekanismen

Dagens gjødselforskrift gjelder husdyrgjødsel, og innebærer en maksgrense på 3,5 kg fosfor per dekar per år. I det nye regelverket tildeles en fosforkvote per dekar.

Nye grenser for tillatt fosfortilførsel skal gjelde felles for alle gjødselslag:

• Rogaland: Grense på 3,1 kg P/dekar/år ved ikrafttredelse, 3,0 kg P/dekar/år etter 4 år og 2,7 kg P/dekar/år etter 8 år.

• Troms og Finnmark: Grense på 2,5 kg P/dekar/år ved ikrafttredelse.

• Resten av landet: Grense på 2,8 kg P/dekar/år ved ikrafttredelse, 2,5 kg P/dekar/år etter 4 år, og 2,3 kg P/dekar/år etter 8 år.

• Innmarksbeiter: Grense på 2 kg P/dekar/år over hele landet i tråd med lavere avlinger og fosforbehov på disse arealene.

Fosforkvoter kan føre til undergjødsling

Hvorfor fosfornivåene skal strammes inn fremover er ikke enkelt å forstå. Norsk landbruk er i stadig utvikling, og det satses mye på å øke både gras- og kornavlinger. I tillegg satser mange bønder på å heve proteinnivået både i korn og gras, for å redusere avhengigheten av importert protein. Det er derfor lite hensiktsmessig å styre bønder over hele landet inn mot et nasjonalt avlingssnitt beheftet med stor usikkerhet. Man ser bort fra utviklingen som finner sted innen planteforedling, dyrkingsteknikk, lenger vekstsesong med mere. Dette kommer til et skjæringspunkt, der avlingsfremgang og gjødselrestriksjoner krysser hverandre, og hvor undergjødsling etter hvert begrenser avlingsresponsen. Dette fremstår som en lite formålstjenlig innstramming!

Næringsregnskap på gårdsnivå

Man prøver å imøtekomme behovet for økt næringsbehov ved at bønder skal fremlegge et næringsregnskap på gårdsnivå. Et næringsregnskap er i utgangspunktet en positiv vri, men en ulempe er at den vil gi både foretak og forvaltning merarbeid med å dokumentasjon og kontroll. Hvordan skal dette utføres i praksis?

Hvorfor bare rogaland?

Overraskende for mange har myndighetene kartlagt at Rogaland har vesentlig høyere avlingsnivå enn resten av landet: «Avlingsstatistikken viser stort sprik i avlingsnivåer, mellom foretak, men også geografisk. Rogaland er i en særklasse, med snittavlinger av gras i 2021 og 2022 som tilsvarer fosforuttak nær gjeldende grense på 3,5 kg P/dekar, mens typiske avlingsnivåer i øvrige fylker er 30 til 60 prosent lavere». Over år har landbruksbransjen selv utført en rekke avlingsregistreringer, og som regel finner vi avlingsnivåer langt høyere enn de nasjonale snittanslagene over hele landet. At Rogaland anerkjennes økt gjødselbehov, burde være like gyldig for gode grasdistrikter i andre regioner. Kanskje er det på tide at bevisbyrden snus? Bør vi forvente at myndighetene dokumenterer påstanden om at resten av landet har halve grasavlinger sammenlignet med grasprodusenter i Rogaland?

Reduserte hveteavlinger

Og hva med korndyrking? For eksempel hvis en høsthvetedyrker i Østfold har en avlingsforventning på 800 kilo pr. dekar, som er ganske normalt. Da vil dagens gjødslingsnorm tilsi et fosforbehov på 3,2 kilo fosfor pr. dekar. I det nye gjødselregelverket vil korndyrkere om noen år ikke ha lov til å tilføre mer enn 2,3 kilo fosfor pr. dekar på dette arealet. Hvorfor myndighetene ser behov for å overstyre gjeldende anbefalinger gjennom et nytt regelverk er merkelig. Dagens gjødselnorm er allerede meget moderat. Stoler man ikke på Nibios vurderinger?

Hvordan skal næringsregnskapet utføres i praksis?

Det stilles ikke krav til grovfôranalyser eller husdyrmøkkanalyser. Hvordan skal man lage et næringsregnskap, når man ikke kjenner tørrstoff- eller proteininnhold eller fosforkonsentrasjon i hverken avlinger eller husdyrmøkk? Videre viser de siste års erfaringer med avlingsskadeerstatning basert på antall rundballer, med all tydelighet at tilfeldighetene råder når det kommer til myndighetenes muligheter til å vurdere bøndenes avlingsnivåer. Hvis det er ment at oppgavene skal utføres av uavhengige rådgivere, snakker vi om særdeles store endringer for dagens rådgiverkorps og påfølgende kostnader for den enkelte bonde. Dessuten er det et åpent spørsmål om rådgiverorganisasjonene er rigget for å håndtere dette. Det er jo langt fra alle bønder som er medlem av en rådgivningsorganisasjon. Så fremt da ikke bøndene resignerer. Da kan man se langt etter målet om økt selvforsyning.